Kunsthall Stavanger har gleden av å presentere Who Stole the Sky, den første separatutstillingen i Norden av den balinesiske kunstneren Citra Sasmita. For Kunsthallen har Sasmita skapt en ny serie verk som utfolder seg som en flersanselig meditasjon over forfedres minner, menneskets forhold til naturen og spiritualitet. Gjennom maleri, tekstil, skulptur og installasjon fremmer utstillingen kunsten som et ritualistisk sted, der betrakteren inviteres til å erfare historie, kosmologi og kropp ikke som adskilte elementer, men som dypt sammenvevde sfærer.

Sasmita er en selvlært kunstner og har bakgrunn fra andre fagfelt som fysikk, illustrasjon og poesi. Hun har gått i lære hos tradisjonelle Kamasan-malere og prestinner, og er én av kun to kvinner i verden som har blitt opplært i denne teknikken, som historisk har blitt videreført gjennom mannlige slektslinjer. Hennes praksis tar utgangspunkt i eldgamle balinesiske myter, ritualer og ikonografi, samtidig som hun gjeninnskriver kvinnelige fortellinger i historiene de lenge har vært utelatt fra. Gjennom denne gjenopprettingen tematiserer Sasmita også kolonialismens vedvarende konsekvenser for land, utdanning, trossystemer og kunstnerisk produksjon. Slik omformer hun tradisjoner, ikke som en statisk arv, men som en bevegelig og kritisk kraft for transformasjon.

I kjernen av Who Stole the Sky ligger et ønske om å bygge bro mellom balinesisk kosmologi og norrøn trosforestillinger. Begge tradisjoner forstår virkeligheten som lagdelt og relasjonell, strukturert gjennom flere sfærer som sameksisterer fremfor å stå i motsetning til hverandre. I balinesisk kosmologi artikuleres disse sfærene gjennom Sanga Mandala: ni retninger befolket av guder, ånder og forfedres krefter. Norrøn mytologi beskriver tilsvarende et univers bestående av ni sammenknyttede verdener, forbundet gjennom verdenstreet Yggdrasil. Ved å trekke frem disse parallellene aktiverer Sasmita et delt mytisk språk som overskrider geografi, og antyder at kollektiv hukommelse og åndelig kunnskap beveger seg på tvers av grenser og kulturer.

Utstillingen utfolder seg som en rituell vandring snarere enn som en sekvens av adskilte kunstverk. Selv om den kan oppleves fra flere innganger, har Sasmita strukturert rommet etter en seremoniell bevegelse, der terskler markerer overganger mellom kroppslige, åndelige og kosmologiske tilstander. Verkene presenteres ikke som autonome objekter, men som gjensidig avhengige elementer innenfor en helhetlig kosmologi. Publikum inviteres til å bevege seg langsomt, og til å engasjere seg ikke bare visuelt, men også gjennom pust, duft, taktilitet og kroppslig nærvær.