Berenice Hernández’ og Mari Ullands praksiser krysser hverandre gjennom en felles interesse for arkitektur, systemer og transformasjon. Hernández’ keramiske verk er sammensetninger av lag med leire og glasur påført på en utradisjonell måte. Ullands tekstilbaserte praksis bygger på teknikk og presisjon, der foldede og stablede rutenett skaper skulpturer som skifter perspektiv og farge når du beveger deg rundt de. I begge praksiser multipliseres eller brytes linjene opp. I denne dialogen er strukturen aldri absolutt — den bøyes, brytes, forskyves og motsetter seg sin egen logikk.