Ofte i arbeidsprosessen, tenker jeg at jeg kan alltids komme tilbake i morgen og ta nye bilder. Dette er fullstendig feil og vitner om en optimisme som ikke har noen forankring verken i virkeligheten eller i erfaringen. Neste dag regner det eller er overskyet. Om en uke har sola endret høyde betraktelig og bjørkebladene er altfor store. Kanskje ligger fotografiets attraksjon i denne absurde optimismen – som et sted der nødvendige, gledelige, men ofte smertefulle endringer ikke skjer.En kollega i det amerikanske militæret i Irak oppsummerte bildene mine på denne treffende og skarpsindige måten:Your pictures are so boring, but I can’t stop looking at them.

Det jeg oppfattet med sitatet, var at bildene ikke hadde noen svar, at de verken var øyeblikket før, under, eller etter en handling, men at det allikevel er elementer som er fengslende av andre grunner. Videre ble det en slags bekreftelse av det jeg utforsker. Om hvordan minner ofte er koblet med andre sanser som berøring, lukt, hørsel, smak. Og om det er mulig å innlemme andre sanser i et bilde. Kan et bilde av en blomsterbukett gi en følelse av lukt? Utforskningen ligger også i hvordan blikkets mekanismer er koblet til sinnstilstanden – følelser som forventning, frykt, glede, sorg og hvordan dette kan overføres til verket.