_Skisse til landskap II_ springer ut av en fascinasjon for å gi slipp på kontrollen over verket. Arbeidet undersøker hvordan forbindelsen mellom kunstner og ferdig form kan åpnes opp, og hvordan skissen kan videreføres i et materiale som vanligvis forbindes med noe varig og avsluttet. Det ligger et paradoks i å arbeide med brent leire: Hvordan kan et fast og permanent materiale beholde noe av skissens åpenhet, usikkerhet og mulighetsrom?

Verket tar utgangspunkt i landskapet som en stadig foranderlig størrelse. På samme måte som en blyantstrek kan tegnes opp, endres eller viskes ut, er naturen i kontinuerlig omforming. Arbeidet består av moduler som kan flyttes, kombineres og organiseres på ulike måter. Jeg har lagt rammene og tegnet opp en skisse, men inviterer samtidig til lek og deltakelse, slik at nye landskap kan oppstå.

Treet og landskapet fungerer som bærende motiver fordi de rommer en iboende kraft og evne til transformasjon. Når noe i naturen kuttes ned eller forsvinner, oppstår ny vekst et annet sted. Slik bærer også skissen et potensial for stadig utvikling. Den kan vokse i ulike retninger, endre karakter og åpne for nye tolkninger.

Arbeidene er laget i crank-leire, brent ved lav temperatur for å bevare den varme rosa tonen og det porøse uttrykket i materialet. Jeg er opptatt av at fingeravtrykk og spor etter modelleringen forblir synlige. Overflaten er dekket med porselensbegitning som legger seg mykt over den grovere leiren og skaper et møte mellom det grove og det fine. I denne kontrasten ligger også spenningen mellom skisse og ferdigstillelse.

For den som går tett på arbeidene, finnes det skjulte detaljer. Ved å løfte på enkelte elementer avdekkes en tykk hvit tinnglasur dekket av lag på lag med grønn glasur. Overflaten kan minne om mose, vekst eller en gradvis oppløsning av materialet. Dette er en invitasjon til å undersøke verket nærmere og oppdage nye lag i det som ved første øyekast fremstår enkelt.