Vi lever i en verden full av tegn. De omgir oss, begrenser oss og setter oss fri. De fungerer som følelsesmessige veivisere som peker mot levde erfaringer fra ekte mennesker. De forteller oss: Noen har vært her. Noen hadde noe å uttrykke. Det er en måte å markere sin eksistens på. Vi undrer oss, og i det øyeblikket er vi allerede i samtale. «Tegn» minner oss om at språk ikke bare er et system – det er en sjel. Betrakteren aktiverer tidligere kulturelle narrativer gjennom sin tolkning. Slik blir Tamara Marbl Jotas «tegn» en del av et større tekstvev, der mening oppstår i møtet mellom kunstverk, kontekst og betrakterens forforståelse.